Guns, gringos og gallo pinto

Ting har kvikt fått preg av hverdag her. At det gjerne tar to timer å få servert mat på restauranter er ikke noe problem lenger. Kroppen er innstilt på Nica-tid. Du har mer følelsen her enn hjemme at hvis du kommer en fem-ti minutter for sent til en avtale så kommer alle involverte til å smile og si "no hay falla". Livet her har en litt annen rytme, som var veldig grei i starten, når jeg var jetlagget og jævlig. Til tider er det ille å stå opp halv sju-sju, men ikke like illle som i Norge. På grunn av klimaet kjennes det mer logisk her; tidlig lyst og veldig varmt. Det blir til at man tar det mer på feelingen, og det sitter også bedre med den generelle stemningen her.

Den avslappede holdningen merkes også i språkundervisningen. Læreren smiler og ler og spør om en goma er grunnen til at du ikke har gjort leksene. Dette i skarp kontrast til språklærerne på Katta, som kunne uttrykke utvetydig misnøye med lovverk som forbyr fysisk avstraffelse av uforskammede elever, kun ved hjelp av kroppsspråk. En del ville vise med dunkende blodårer og utskillelse av feromoner hva de syntes om slikt. "Frykt meg", kunne vindene i klasserommet by deg, "om grammatikkøvelsen på side 96 ikke er gjort når jeg kommer for å sjekke". Og frykte gjorde vi. Definitivt motiverende, på sin måte, men jeg kan ikke unngå å tenke at en mer laissez-faire tilnærming til språkdidaktikk vil bære søtere frukter, spesielt i dette miljøet. En del ting kan du trues til å lære, og andre må du få inn på helt andre måter. Gitt at vi er 75 nordmenn som bor nesten oppå hverandre er total immersion en lang vei unna, men jeg kan fortsatt mer spansk etter en måned her, enn fransk etter fem år med undervisning.

Dessverre er man like avslappet i forhold til renslighet her. Å kaste dopapiret i søppeldunker i stedet for i toalettet, der en liten, glemt flik av psyken min fortsatt aner at det hører hjemme, virker mer og mer som den naturligste ting i verden. Rørene her er visstnok lette å tette, og tar således presedens over hygieniske og estetiske hensyn. Vi har et kjøleskap, delt på 26 studenter, og når alle prøver å stappe inn sin melk, sin appelsinjuice, sine egg, sitt pålegg og sine bananer, sier det seg selv at det blir en dårlig dag i Beirut der inne. Antageligvis ligger det flere uker gamle avleiringer av frukt og ubestemmelig pålegg under alle posene som folk har stablet oppå hverandre. Det skal ryddes der senere i dag; jeg orker ikke se på. Voksne menn vil besvime, og den lille grønne papegøyen som bor i hagen vil antageligvis ikke se overleve. Kjøleskapet er hovedmistenkt i en del av tilfellene av sykdom i den lille leiren vår - alle har vært kjipe i magene på et eller annet tidspunkt; enkelte har vært sengeliggende i en uke, med feber og halliser og det som følger med. Noen ting er akkurat som i 1502 - horder av europeere som invaderer Den Fantastiske Nye Verden blir ofre for en bakterieflora de aldri har vært borte i før. Historien gjentar seg.

Materiale for forskning verdt flere Nobelpriser venter i kjøleskapet vårt. Det er ikke umulig at løsningen på AIDS-gåten befinner seg der. Men det skal ikke få hele skylden. Varmen er selvfølgelig en medvirkende faktor. Vognene som selger hamburgere, eller "deathburgers" som de kalles av lokalbefolkningen, kan være nok en. Disse burgerne fyller den samme funksjonen som kebab hjemme - sårt tiltrengt salt og fett etter en kveld med tung drikking. Jeg tror apotekene hjemme kunne gjort store penger i å lage en kombinert kebabsaus/antibac-middel og pushe det på backpackere på vei til Latin-Amerika. Montezuma er en hevngjerrig gammel knark.

Så, reiseplaner: ferieuka begynner på mandag, eller i morgen for min del. Sammen med et par andre planlegger jeg å stikke først til Masaya (via Managua) for å være med på en slags festival der. Deretter drar vi til Granada og blir der til vi ikke gidder lenger, så bærer det til Ometepe, den store vulkanske øya midt i Lago de Nicaragua. Deretter vil jeg tilbringe resten av uka i San Juan del Sur for å få det mitt hjerte så sårt trenger: mer surfing. Poster mer om denne rundturen senere. Aber naturlich! Sov godt.

For en uke siden var jeg i San Juan del Sur. Vi var tre stykker som dro nedover en torsdag ettermiddag, og kom dit ved å ta buss til Managua, så til Granada, deretter til verdens kjipeste Buttfuck, NW, et stoppested for trailersjåfører med forsyninger fra Managua til en av de talløse landsbyene nedover den retningen, Rivas. Vi overnattet der på et lite hostel hvor jeg først fikk lakner med noe som var til forveksling likt blodflekker. Flekkene ble oppdaget og jeg fikk nytt sengetøy i lag med en unnskyldning, men mistenksomheten min var vekket. Ye gods, tenkte jeg - hva slags sted er vi kommet til? Jeg hadde nylig lest en anmeldelse av filmen Hostel, noe som hadde stimulert den mørkere delen av fantasien min. Jeg hadde i tillegg oppgitt feil passnummer til dama som eide stedet, og det var ikke godt å si hva som ville skje med oss hvis hun tok seg bryet med å sjekke med Interpol eller den amerikanske ambassaden. La policia ville bli tilkalt. Takk Gud for at vi betalte up front, ellers ville eieren kunne finne på å statuere et eksempel av oss. Jeg sov med et øye åpent den natten, og vi gjorde en rask retrett morgenen etter, pakket skiten vår og kastet oss i en taxi før Helvete kunne bryte løs.

San Juan er et semituristifisert lite dritthøl ikke så langt unna grensen til Costa Rica - i hvert fall var det slik det fremsto om morgenen i duskregnet. Det første vi så når vi gikk av bussen kl. 0900 var to usannsynlig steine amerikanere som sjanglet bortover gata på leting etter jeg vet ikke hva. Grunnen til at vi var der var den ene formildende omstendigheten stedet kunne by på - surfing. Stedet er visstnok senter for noen av de beste bølgene i verden. Perler for svin, for vår del - bare en av oss hadde stått på et surfebrett tidligere. Vi fant oss etter hvert et hotell og gikk på leting etter utstyret vi trengte. Vi var så heldige å støte på to typer på gata, som spurte oss om vi trengte surfbrett. De het Oliver og Tyler. Oliver er en lokal big wave-surfer, visstnok en legende i San Juan, og en av fem profesjonelle surfere i Nicaragua. Tyler er på tur fra Canada for å lage surfefilm, blant annet med Oliver. De skulle ut til en bølge som heter Colorado for å filme, og ga oss muligheten til å kjøpe oss plass i bilen til Oliver, samt å leie surfebrett. Vi slo til.

Oliver hadde en liten Huyndai fra midten av 80-tallet, som gikk under navnet "Kaffekokeren", eller la Cafetera. Den tok oss i løpet av to timer fra San Juan, gjennom Rivas og en liten Jungel, til den nydeligste stranda jeg noen sinne har sett. Det var bare oss tre der. Jeg har bilder, men de yter stedet liten grad av rettferdighet - uansett har jeg problemer med å få lastet dem opp. Bølgene var i hvert fall perfekte for nybegynnere, etter det jeg skjønte. De brøt passe langt ute, med nok kraft til å gi oss en fin tur inn til stranda. Vi drev på en stund sånn i beachbreaken mens de andre gikk lenger bort for å filme på de store bølgene. Jeg klarte å stå på første forsøk, faktisk - knapt nok noen stor bragd, siden vi brukte åtte- og nifots longboards. De var som gulvene i små rom, konseptuelt umulig å skille fra flytebrygger. Samme det, det var forferdelig gøy, litt som første gangen man prøver snowboard og får det til - man får følelsen av at man kunne gjort bare det resten av livet og vært fornøyd med det.

Jeg klarte etter hvert å bli stukket av en piggskate som loket rundt på bunnen, på jakt etter en gringo som så ut til å ha en litt for bra dag. Det var JÆVLIG vondt, for å være ærlig. Foten min ble nummen og kjip. Jeg var overbevist om at den skulle falle av. Jeg finner imidlertid trøst i at det som drepte Steve "Aw, she's a beauty" Irwin bare ga meg to timer med drittsmerter. På studiesenteret uka etter fikk vi forresten raya til lunsj en dag. I motsetning til hva de fleste tror er hevn en rett som er best servert med ris og en fortreffelig hvit saus.

Dagen etterpå var resten av norskingene ankommet, og dagen forløp mye som den foregående. Vi dro på en annen strand, Playa Maderas, som ligger nærmere San Juan, og har større og litt vanskeligere bølger, med flere folk i vannet. Her var det mye vanskeligere, men jeg klarte å få stått litt. Den ene gangen jeg hadde fått lånt et shortboard, klart å komme meg ut, og kommet meg opp på en bølge, ble jeg snaket av en slesk hestehalet australier på bodyboard! Tror det siste som kom fra munnen min i det jeg gikk i vannet var "Cabrooooo*blubb*". Hadde jeg ikke vært så forbannet sliten er det meget mulig jeg hadde druknet ham.

Vel. Surfing var gøy. Man kan nesten si at jeg har fått smaken på det, i den grad at mor&far kan være glad for at de ikke trenger å betale for hobbyene mine lenger. For det sier seg selv at jeg kommer til å fortsette.

I går, fredag 15. september, var det Nicaraguas nasjonaldag. De feiret uavhengigheten fra Spania i 1820, da Nicaragua og jeg vet ikke hvor mange andre land plutselig fant seg selv med frie tøyler og nøklene til spritskapet og bilen, så å si. Litt som første gangen man er alene hjemme og skal ha fest, med andre ord. Vi så jo hvordan det gikk. No matter.
Hittil har begivenheten latt seg feire ved å la alle Leóns skolebarn, fra første klasse på barneskolen til siste året på videregående, ikle seg festlige drillpikeaktige uniformer og veive rundt med drillstaver og slå på trommer i gatene, i rundt fire timer. Gitt at temperaturen i sola sikkert er rundt 50 grader synes jeg at å tvinge små barn å gå rundt og spille til offentlig forlystelse smaker av barnemishandling. Hadde jeg sett noen gjøre dette i Norge hadde jeg ringt barnevernet, for å si det slik. Eller, vent...
Den nicaraguanske feltsjefen Rigo kunne i hvert fall fortelle at praksisen på ingen måte er frivillig, og at han pleide å hate det når han gikk på skolen.

Apropos ingenting; det er en metanolskandale på gang i Nicaragua for tiden, i tilfelle noen ikke har fått det med seg. Hovedmennene er tatt, sier dagspressen, men ikke før i overkant av 30 personer elns vandret til de evige jaktmarker. Det store problemet her er at mange fattige i Nicaragua ikke kan lese, og derfor har vanskelig for å få med seg nyhetene om den besudlede børsten som oversvømmer landet. Det er gjerne også disse som drikker smuglersprit, fordi det er det eneste de har råd til. Hvis du ikke kan lese burde du kanskje ikke drikke hard sprit? Jeg ytret tanken ved middagsbordet her forleden, men ble raskt buet ut.

Ting har med andre ord blitt weirde som fanden de siste dagene - barn har vandret i gatene og slått på trommer, slik at alt skal bli perfekt til den store dagen. De har marsjert i stramme geledd med militær presisjon. Hva er formålet med ritualet? Vil disse soldatene være stormtroppene som står i spissen for den nye verdensordenen når Daniel Ortega vinner valget i november? Og i tillegg må vi nå være forsiktige med at ingen putter noe ekkelt i cañaen vår? Hva slags verden lever vi i, når en gringo ikke en gang kan føle seg trygg i latin-Amerika? Jeg vet ærlig talt ikke.

Hva har vi så lært av denne nasjonaldagen? Verken korpsmusikk som straffemetode, eller det å drikke smuglersprit selv om det er en metanolskandale på gang, er særnorske fenomener.

Hola, alle sammen. Litt om León: byen jeg skal bo i de neste månedene ligger ca. 2 mil unna Stillehavet, på vestkysten av Nicaragua. Det bor omtrent 145.000 mennesker her, og omkring 80 av dem er nordmenn, med studenter, lærere og et par som ikke er med oss. Det er ikke noen stor turistby, amerikanere drar heller til Costa Rica eller Panama. Det er altså ikke mange gringoer i Leóns gater, og derfor kommer güeros som oss alltid til å tiltrekke oss en del tilrop, tuting og lange blikk. Jeg gikk meg en tur tidligere i uka. Jeg var alene og forvillet meg inn i det som minte mistenkelig om en slum eller favela eller barrio eller hva de kaller det her, uansett feil strøk for en chele, som er det hvitinger vanligvis kalles her. Uttrykket kommer av mayaordet for "blå". I hvert fall. Det ble merkbart skitnere og folk så generelt fattigere ut. Ettersom jeg loka bortover gata fikk jeg en del stygge blikk og noen tilrop. Stemningen blant de rundt meg var definitvt amper, og jeg fikk spesielt ekle vibber av en fyr med singlet og tatoveringer som fingret med en syl og kastet sultne blikk mot nyrene mine. Jeg slengte imidlertid et 25-centavostykke inn i et smug, og den anstendige folkemengden som hadde samlet seg rundt meg ble for opptatt med å slåss om det til å merke at jeg snek meg unna og gikk med bestemte skritt i retningen jeg kom fra.

Det har ikke skjedd noe mer alvorlig ennå, men jeg mistenker at det bare er et spørsmål om tid før noen havner oppi noe bråk. Que sera, sera - vi har mot i hjertene våre og ildvann i magene, en fantastisk kombinasjon for å nedkjempe bølge på bølge med kortvokste angripere som er ute etter cash money. León er faktisk den nest sikreste byen i mellom-Amerika, skal vi tro ordføreren som kom og talte til oss på universitetet. Hovedstaden Managua er derimot en annen sak. Jeg snakket med en fyr fra Costa Rica som hadde vært rundt hele Nicaragua og mange andre steder. Jeg spurte ham om hva han syntes om Managua, og han svarte på veldig drawn-out latinoengelsk: "I don't fuck around in Managua, mang. Is too dangerous." Even sier det er Manu Chao-konsert der i oktober. Gud bedre.

Ta nå i bruk alle dine abstraksjonsevner og se for deg en strand med lys brun sand ved Stillehavet som strekker seg så langt sikten er klar, hvor store, blå bølger ruller taktfast oppover stranden, nesten helt opp til et lite vertshus som drives av en blid italiener og den nicaraguanske kona hans (de snakker forresten fransk seg i mellom), med høye palmer i hagen. Under trærne henger hengekøyer, og det er en liten hytte uten vegger og tak av blader. Under dette taket står en del stoler og bord. Ser du det for deg? Godt. Velkommen til klasserommet mitt. Disse bildene er postet med det formål å elicitere i den delen av min omgangskrets som for øyeblikket befinner seg ved den russiske grensen, en misunnelse av transkontinentale dimensjoner. Vannet er like varmt som det ser ut som.