Guns, gringos og gallo pinto

Uke 40 var ferieuka vår. For min del ble den en swell rundtur i Nica, velkomment avbrekk fra oppstand 0645 om morgenen, og et monument over min manglende evne til å lære av mine feil; å ikke lese skrivene Kulturstudier sender meg, ikke ta ut mer enn 300 córdobas av gangen, la Hybris lede min hånd når jeg leier surfebrett.

Ferieuka ble innledet med kvaler av den typen som er uunngåelige når man ikke leser info man får tilsendt før semesterstart, i og med at jeg ikke hadde hørt om den, og således ikke hadde lagt planer. Dette ordnet seg fort, Tone og Katrine skulle på en rundtur i Nicaragua og tilbød meg å bli med. Pourquoi non? Ved hjelp av det interlokale busstilbudet skulle vi ta oss til Ometepe via Masaya og Granada, og deretter planla jeg å dra videre til San Juan del Surf.

Masaya er en rimelig pen by, litt sånn mellom Managua og Granada. Det var pent der - egentlig veldig likt som León og Granada, etter min mening. Kanskje litt mer flash enn León? I hvert fall; de har et marked der, som er kjent. Det er stort (men ikke så stort som jeg trodde det skulle være) og fantastisk mye schtiligere enn de offentlige markedene på noen andre steder jeg har vært. De tok VISA i de forskjellige bodene og det var i det hele tatt stor stas. Masse folk, masse tacky suvenirer, og en del kule. Visste ikke at mayaene var så entusiastiske sjakkspillere som mangfoldet av indiansk dekorerte sjakkbrett antydet. Vi tilbrakte en natt på et soft hostel jeg definitivt drar tilbake til hvis jeg er i området, og ikke skal på fest - eierne insisterte på at alle var i seng og at lyset var slukket innen kl. 23, fordi de var viejo. "Insistere" vil i denne konteksten antageligvis si "å låse døra og tvinge forsentkommere til å sove på gata".

Hovedattraksjonen, Greia, så å si, i Masaya denne dagen var en slags festival, til ære for San Jeronimus. Etter alle fyllikene i gata å dømme er han skytshelgen for å drikke seg borracho tidlig på formiddagen og sovne halvnaken i støvet mens små barn spiser is og går i tog rundt deg. Det var som å se natt til 17. mai og 17. mai rullet sammen til en stor, paradoksal burrito, helvete og himmel, flukt fra den dypeste nød og feiring av den ypperste tilfredshet. Og der var jeg, fanget i Limbo - for gammel til å bli med på den ene delen av feiringen og på et for stramt tidsskjema til den andre.

Siden the feast of San Borracho viste seg noe overvurdert fant vi ikke noe som holdt oss i Masaya, utover det koselige eldre paret som drev hostelet, og hoppet på en interlokal til Granada. Granada er kjent som Nicaraguas konservative hovedstad, der León er kjent som den liberale, og derfor har det alltid vært tradisjon for rivalisering mellom disse byene. Ikke at vi måtte verge oss for å si hvor vi bodde eller noe. Granada var kanskje hakket mer flash enn Masaya igjen, pen kolonial arkitektur og så mange kirker at de slutter å være nyttige referansepunkter hvis du vil finne frem. Vi fant etterhvert frem til stedet vi skulle bo, The Bearded Monkey, og hva møtte oss der, om ikke ti andre nordmenn? Stands to reason, vi skal reise på ferie og komme litt bort fra hverandre, og så reiser alle til de samme stedene. Never meinhof. La Barba del Mono (Apens Skjegg, ¿no?) er antageligvis det chilleste stedet jeg kommer til å bo på i Nicaragua. Det var ikke egentlig nødvendig å gå utenfor dørene engang, siden de hadde bar, restaurant, internett, filmer, bøker, og folk. De tilbød også muligheten for en regning i baren, noe som gjorde et kraftig innhugg i undertegnedes lommebok.

Det skjedde ikke så mye i Granada heller. Vi dro videre til Ometepe.