Guns, gringos og gallo pinto

For en uke siden var jeg i San Juan del Sur. Vi var tre stykker som dro nedover en torsdag ettermiddag, og kom dit ved å ta buss til Managua, så til Granada, deretter til verdens kjipeste Buttfuck, NW, et stoppested for trailersjåfører med forsyninger fra Managua til en av de talløse landsbyene nedover den retningen, Rivas. Vi overnattet der på et lite hostel hvor jeg først fikk lakner med noe som var til forveksling likt blodflekker. Flekkene ble oppdaget og jeg fikk nytt sengetøy i lag med en unnskyldning, men mistenksomheten min var vekket. Ye gods, tenkte jeg - hva slags sted er vi kommet til? Jeg hadde nylig lest en anmeldelse av filmen Hostel, noe som hadde stimulert den mørkere delen av fantasien min. Jeg hadde i tillegg oppgitt feil passnummer til dama som eide stedet, og det var ikke godt å si hva som ville skje med oss hvis hun tok seg bryet med å sjekke med Interpol eller den amerikanske ambassaden. La policia ville bli tilkalt. Takk Gud for at vi betalte up front, ellers ville eieren kunne finne på å statuere et eksempel av oss. Jeg sov med et øye åpent den natten, og vi gjorde en rask retrett morgenen etter, pakket skiten vår og kastet oss i en taxi før Helvete kunne bryte løs.

San Juan er et semituristifisert lite dritthøl ikke så langt unna grensen til Costa Rica - i hvert fall var det slik det fremsto om morgenen i duskregnet. Det første vi så når vi gikk av bussen kl. 0900 var to usannsynlig steine amerikanere som sjanglet bortover gata på leting etter jeg vet ikke hva. Grunnen til at vi var der var den ene formildende omstendigheten stedet kunne by på - surfing. Stedet er visstnok senter for noen av de beste bølgene i verden. Perler for svin, for vår del - bare en av oss hadde stått på et surfebrett tidligere. Vi fant oss etter hvert et hotell og gikk på leting etter utstyret vi trengte. Vi var så heldige å støte på to typer på gata, som spurte oss om vi trengte surfbrett. De het Oliver og Tyler. Oliver er en lokal big wave-surfer, visstnok en legende i San Juan, og en av fem profesjonelle surfere i Nicaragua. Tyler er på tur fra Canada for å lage surfefilm, blant annet med Oliver. De skulle ut til en bølge som heter Colorado for å filme, og ga oss muligheten til å kjøpe oss plass i bilen til Oliver, samt å leie surfebrett. Vi slo til.

Oliver hadde en liten Huyndai fra midten av 80-tallet, som gikk under navnet "Kaffekokeren", eller la Cafetera. Den tok oss i løpet av to timer fra San Juan, gjennom Rivas og en liten Jungel, til den nydeligste stranda jeg noen sinne har sett. Det var bare oss tre der. Jeg har bilder, men de yter stedet liten grad av rettferdighet - uansett har jeg problemer med å få lastet dem opp. Bølgene var i hvert fall perfekte for nybegynnere, etter det jeg skjønte. De brøt passe langt ute, med nok kraft til å gi oss en fin tur inn til stranda. Vi drev på en stund sånn i beachbreaken mens de andre gikk lenger bort for å filme på de store bølgene. Jeg klarte å stå på første forsøk, faktisk - knapt nok noen stor bragd, siden vi brukte åtte- og nifots longboards. De var som gulvene i små rom, konseptuelt umulig å skille fra flytebrygger. Samme det, det var forferdelig gøy, litt som første gangen man prøver snowboard og får det til - man får følelsen av at man kunne gjort bare det resten av livet og vært fornøyd med det.

Jeg klarte etter hvert å bli stukket av en piggskate som loket rundt på bunnen, på jakt etter en gringo som så ut til å ha en litt for bra dag. Det var JÆVLIG vondt, for å være ærlig. Foten min ble nummen og kjip. Jeg var overbevist om at den skulle falle av. Jeg finner imidlertid trøst i at det som drepte Steve "Aw, she's a beauty" Irwin bare ga meg to timer med drittsmerter. På studiesenteret uka etter fikk vi forresten raya til lunsj en dag. I motsetning til hva de fleste tror er hevn en rett som er best servert med ris og en fortreffelig hvit saus.

Dagen etterpå var resten av norskingene ankommet, og dagen forløp mye som den foregående. Vi dro på en annen strand, Playa Maderas, som ligger nærmere San Juan, og har større og litt vanskeligere bølger, med flere folk i vannet. Her var det mye vanskeligere, men jeg klarte å få stått litt. Den ene gangen jeg hadde fått lånt et shortboard, klart å komme meg ut, og kommet meg opp på en bølge, ble jeg snaket av en slesk hestehalet australier på bodyboard! Tror det siste som kom fra munnen min i det jeg gikk i vannet var "Cabrooooo*blubb*". Hadde jeg ikke vært så forbannet sliten er det meget mulig jeg hadde druknet ham.

Vel. Surfing var gøy. Man kan nesten si at jeg har fått smaken på det, i den grad at mor&far kan være glad for at de ikke trenger å betale for hobbyene mine lenger. For det sier seg selv at jeg kommer til å fortsette.